Regissør Andrew Adamson fortsetter på sin tolkning av C. S. Lewis’ barneeventyr om Narnia i Prins Caspian. Filmen er noe mørkere enn forgjengeren og har delvis kastet fra seg alle de kristne overtonene fra den første filmen.

Georgie Henley, Skandar Keynes, William Moseley og Anna Popplewell er tilbake i rollene som de fire søsknene Lucy,  Edmund, Peter og Susan, og vi blir introdusert for flere andre karakterer, som selvsagt prins Caspian, spilt av Ben Barnes, og kongen av Telmarin, Miraz, spilt av Sergio Castellitto. Prestasjonene er så som så, man blir etterhvert lei av Moseley’s eneste ansiktsuttrykk og opplesning fra manus.

Filmen begynner med litt intriger i fantasiriket Narnia som introduserer det gode og det onde rimelig kjapt og forståelig, snill prins, slem konge. Deretter sendes vi elegant tilbake til et England under andre verdenskrig krydret med kjappe morsomheter og underlige gutter med briller. Etter litt om og men blir protagonistene utilbørlig sendt tilbake til Narnia og eventyret begynner.

Dialogen er noe, om ikke veldig, konstruert og unaturlig, men det er tross alt snakk om en barnefilm, så man kan ikke forvente Tarantino-aktige monologer. Visuelt sett er den veldig pen, Karl Walter Lindenlaub har gjort en glimrende jobb som cinematograf, og CGI-effektene er uovertrufne. Vi blir konstant overfalt av storslagne actionscener av ymse slag, men hvis du er ute etter blod og avrevne lemmer bør du nok se en annen film, som nevnt tidligere, det er en film for barn. Musikken er veldig bra, der den er tilstede. Det ble ofte veldig stille til tider, noe som han bak meg i salen så på som en sjanse til å irritere meg endeløst med knitring av godteposer.

Den kunstige dialogen klarer heldigvis ikke ødelegge filmen, de blir satt i bakgrunnen av det visuelle som skyller over oss i nesten enhver scene. Hvis du likte den første filmen, burde du se denne.